Casa Allianza

Da var vi kommet til veis ende i oppholdet hos misjonsalliansen i La Paz. Her har vi vært veldig heldige og bodd i en stor leilighet og nytt en fantastisk gjestfrihet. Mari Louis og Berta har trofast stått opp hver morgen på vår kommando for å lage frokost.

Må også takke voluntørene vi har vært så heldig å bli kjent med. Eivind, Mark, Thea, Sunniva, Ragnhild x 2, som også går under kallenavnene "Der bomber", "El americano", Vågå, Sunni, "El medicino" og "der eiskletterer".

Vi har fått være med på skolebesøk, fotballkamp mot bolivianere, fjelltur og diverse steder misjonsalliansen har arbeid. 

Fortsett det gode arbeidet. Vi kommer gjerne igjen! 

Her har vi vert så heldige å fo bo 9 netter i La Paz

Denne herlige gjengen har tatt godt vare på oss 

Kontoret til Misjonsalliansen på El Alto

Et slags lagbilde etter en fotballkamp på El Alto. Bolivia vs. Norge (og USA)

Festkledde Bolivianere på Casa Alianza 

Kristoffer og Anders sykler Dødsveien

Endelig var det meg og Anders sin tur til å sykle Dødsveien. Ettersom vi har vært litt småharkete med høydesyke måtte vi utsette turen til i dag. Bildet over viser starten ca. 4500moh. Turfølget nedover bestod av meg, Anders, guiden vår og sjåføren. Guide er vel kanskje en litt for snill tittel. Det mer riktige vil være å kalle det en lokal luring som sykler strekningen hver dag, lurer penger fra turister og gir dem en halvshabby T-skjorte for innsatsen (med tittelen "I survived the death road". Det ble tidlig klart at han ville komme seg fortest mulig ned, og derfor hadde skaffet seg hundre meter luke allerede etter to hundre meter. Vi lot oss ikke påvirke, nøt turen og stoppet og tok bilder.

Nedover langs vegen stod det mange kors etter de mange ulykkene som har vært opp gjennom årene. Vi forstod ganske raskt hvorfor dette var en ulykkespreget veg der den snirklet seg frem i et landskap det ikke hadde vært mulig å komme frem til fots engang. Enkelte steder var vegen rundt tre meter bred. Som turfølges mest veginteresserte kan jeg trygt slå fast at ikke en meter av vegen er i nærheten av kravene til Håndbok017 i norske standarder

Opptil flere partier av strekningen har blitt vasket ut av ras gjennom årenes løp, noe bildet under viser. Vi kan vel egentlig slå fast at det ikke er lagt så altfor mye innsats i å rette opp skadene, heller bare grave seg gjennom.

Selve sykkelturen nedover var ikke skummel i det hele tatt. Dette på tross av at hver gang vi møtte et kjøretøy på veg oppover hadde vi vikeplikt og måtte holde yttern slik at bilen kunne passere på innsiden av oss. Turen startet i øde, forblåst høyfjellslandskap i 4500moh som øverste bilde viser, og ble avsluttet i regnskogsområde rundt 1700moh. Det ble derfor relativt varmt etterhvert siden ullbekledning, buff, jakke og hansker ikke passet helt når nærmet oss tropisk klima.

Vel nede spiste vi og fikk slappet av litt før den verste delen av turen skulle begynne. Vi måtte jo selvfølgelig komme oss opp på toppen igjen. Syklene ble satt på taket igjen, og vi startet kjøreturen oppover. Jeg er sjeleglad for at akkurat denne strekningen har venstrekjøring. Dette fordi det er lettere for sjåføren og se hvor nærme kanten/stupet han er. Hver gang vi møtte en bil passerte vi dermed på innsiden.

Alt i alt en stor opplevelse på tross av en noe utålmodig "guide", et halvskittent restaurantbesøk og følelsen av å sitte med hjertet i halsen i en time på veg oppover Dødsveien.

Når sant skal sies.

Mye er sagt, skrevet og filmet om El Camino de la Muerte, Dødsveien i Bolivia. Veien som forbinder storbyen La Paz med den mer landlige Coroico, slynger seg 6,4 mil langs en bratt dalside, er tre meter på sitt smaleste og forårsaker i gjennomsnitt 200 dødsulykker i året. Med mulige fall på opp mot 800 meter er veien av mange, derav Top Gear-redaksjonen, sett på som den farligste i verden. En alternativ vei ble ferdigstilt i 1995, og siden 1998 har veien vært et populært turistmål for sykleglade turister. Det var altså med en respektabel dose forventning Åsmund og Arne satte seg i bilen mandags morgen.

Illustrasjonsfoto

Mye er som sagt allerede skrevet om denne veien. Vi ønsker likevel med stolthet å tilføye følgende saklige informasjon:

"Å sykle Dødsveien i regn og tåke er som å sykle hvilken som helst annen skranglevei i regn og tåke"

Regn og tåke gav tilnærmet null utsikt.

De stupbratte dalsidene og den dødelige utsikten ble det dermed opp til fantasien å forme. Når det er sagt var sykkelturen i seg selv en opplevelse og begge deltakere var enig om at det likevel hadde vært en fin tur. 

Med håp om mer sikt for Kristoffer og Anders på torsdag..........

Bolivia viser seg fra nye sider

Misjonsalliansen driver mye arbeid rundt om La Paz. For å få litt mer innsikt i arbeidet skulle de frivillige her ta en rundtur for å se noe av det. Heldige som vi er fikk vi tilbudet om å være med, og klokken 8 boliviansk tid var vi avgårde. En full minibuss, ung gjennomsnittsalder og egenkokt spilleliste betyr selvsagt veldig god stemning.
Første stopp var en gjeng kvinner som hadde fått mikrolån gjennom Misjonsalliansen til å drive egen virksomhet. Der lærte vi blant annet at folk i Bolivia er nokså motebevisste, at viskoniasponchoer er veldig på mote i Bolivia og at en slik poncho setter deg tilbake 8000 bolivianos(~7000nok).
Videre gikk turen til annen kvinne som hadde fått/får mikrolån til å drive strikkebutikk. I et svært shady strøk blir vi ledet inn gjennom en jernport og inn i et rom som bugner av strikkevarer. Alpakkaull var et stikkord. Vi fikk også en liten forelesning i forskjellen på alpakka, babyalpakka, superbabyalpakka og viskonias. For alle som ville var det også mulig å kjøpe genser, votter, luer, skjerf osv for ca ingen penger. Vi kjøpte votter alle tre, kloke av skade og med Macchu Piccu i vente.
Lunsj ble fortært på Misjonsalliansens hovedkvarter. Panert ørret sammen med en noe snål blanding tilbehør. Desserten var gelé som smakte som røde skittles(de beste).
Siste punkt på programmet var å besøk en gjeng elever på en fotballskole. De synes det var riktig spennende med utlendinger på besøk. Vi anslo alderen til å være ~10 år, og etter noen minutter ble vi dratt med på noen leker vi ikke ante hva dreide seg som, men som alltid "smile and wave, guys! Smile and wave".
Overraskelsen kom da vi fikk vite at vi skulle spille kamp mot et utvalg av barna, 10 mot 10. Først blir det foreslått 2x15min, men litt kloke av skade forhandlet vi oss ned til 2x10min. Og det skulle vise seg å være lurt. Etter et par spurter, la oss anslå 200m, hadde alle som en blodsmak og var kortpustede. God start. Vi scorer mål (kristoffer.anm. Etter et utsøkt soloraid av Åsgårdstrands tidligere midtbanegeneral, Kristoffer). Men det ble en kort hvile på laurbærene. Etter 5 minutter var det lite futt igjen i oss lavlandsnisser, og de bolivianske forballspirene banker inn ikke bare 1 eller 2 mål. Neida, her skal det gjøres ordentlig, og ved fløytepipet er stillingen 1-3. Hvor gamle sa vi de var? De er jo korte her til lands. Vi må ha feilvurdert.
Som om ikke kampen hadde banket oss nok opp, tar de bolivianske fartsdumpene seg av eventuelle rester på vei hjem.

Terningkast masse!

(flere bilder kommer) 

Et møte med høyden

Jeg sitter i en iskald minibuss 4700moh ved basecamp til isbreen ved foten av Hyayna Potosi. I baksetet spiller et boliviansk par høy, ikke altfor inspirerende musikk fra mobilen og jeg har akkurat kjøpt en flaske vann utgått på dato som lukter fisk. Vi venter på bussjåføren som visstnok skulle kjørt oss tilbake for en time siden. Hvordan vi havnet her må vi skru tida et halvt døgn tilbake for å finne ut av.

Vi har meldt oss på en gratistur via hostellet. Opplegget er noe uvisst, men vi har forstått at det skal dreie seg om en feiring på fjellplatået ovenfor La Paz. Det er nemlig feiring av at våren har kommet til landet, samt kjærlighetens dag, studentenes dag og turistenes dag. Det eneste vi har å forholde oss til er en pakkeliste som viser at vi skal ha med varmt tøy og at vi skal være klare 0545.

I bussen på veien blir vi forklart at det kommer til å bli en gåtur på 1,5 timer innover fjellet frem til en isbre. Vi blir også advart om boliviansk punktlighet og tidsestimering kanskje ikke henger helt sammen med vår norske effektivitet. Dette skal vi etterhvert kunne skrive under på med gullskrift. Plutselig stopper bussen og hvit, tjukk røyk siver forbi morgendugget på rutene. Selv med våre meget begrensede spanskkunnskaper skjønner vi at denne bussen ikke kommer til å klare en meter til. Vi må vente på ny. Det tar selvfølgelig ikke fem minutter, men vi blir iallfall belønnet med en fantastisk utsikt over La Paz.

Det ordner seg etterhvert med ny buss og vi blir kjørt opp på platået vi skal gå fra. Her er det ingenting som minner om feiring av noe som helst, men utsikten til landskapet rundt er upåklagelig. Vi går innover et fjellandskap hvor mektige Hyayna Potosi på 6088moh ruver i bakgrunnen. Assosiasjoner til Ringenes Herre sitter løst og vi filosoferer om at vi er på vei gjennom Caradhras-passet på vei til Helmsdjupet med en flokk orker i hælene.

Men så var det dette med boliviansk måte å beregne tid. Det ble etter hvert ganske klart at 1,5 timer var en meget stor underdrivelse. Etter halvannen time hadde vi ikke engang stoppet for å spise lunsj og  en altfor lang vandring i godt over 4000 meters høyde er nok ikke det beste allerede tredje dagen i Andesfjellene. Våre nye norske venner som jobber som frivillige på misjonsalliansen holdt humøret oppe og snart var det lunsj. Da var vi gått to og en halv time uten at vi følte oss nærmere noe som kan kalles en isbre. Vår guide fortalte at det var en time igjen.

Vi fant fort ut at vi ikke burde snakke for høyt om uttrykket "norske fjellgeiter". Stadig flere passerte oss. Gamle damer, mødre med barn på ryggen, bolivianere i lange kapper. Etter hvert ble vi liggende nesten sist uten mulighet til å gå noe som helst fortere. Kroppen ville bare ikke. Etter å ha gått et lite stykke spurte vi guiden igjen. En time igjen fortsatt. Mulig tiden ble målt i boliviansk tempo. Etter fem lange timer å gå kom vi endelig frem til noe som lignet en vei. Har sto det også en ambulanse hvor det var mulig å få oksygen. Jeg og Åsmund satt på med ambulansen et lite stykke. Den turen er et kapittel for seg selv. Jeg ble plassert i bakrommet sammen med fem bolivianske damer og bilen flisa avgårde samtidig som vi ble kastet rundt uten annet å holde oss fast i enn vinduslistene. Fortomlet ble vi sluppet av og plassert på en buss sammen med de andre. Denne kjørte til basecamp ved foten av isbreen. Foten og foten er vel kanskje å ta i. Herfra var det fortsatt en halvtime å gå. Relativt uaktuelt for vår del, og vi ble sittende i bussen å vente.

Vi ventet og ventet. Og ventet. Etter halvannen time snudde bussjåføren bussen, kjørte to meter, slo av motoren og gikk ut igjen. Omsider kom gjengen ned fra isbreen, det inkluderte vel så og si alle unntatt oss nordmenn. Stemingen var likevel grei i bussen og vi satte kursen hjemover en altfor lang dag. Vel tilbake på hostellet ble vi anbefalt og ta litt oksygen.

Terningkast 3 (Pga utsikten og at jeg runda kabal på ipoden)

Et møte med Erling Lorentzen

Av alle ting vi trodde skulle oppleves på reisen hadde vi ikke i de villeste drømmer trodd vi skulle innta toppetasjen i et av Rios mer fasjonable strøk. Med utsikt over Sukkertoppen og området rundt befant vi oss faktisk på kontoret til Erling Lorentzen. Norsk industrigründer og enkemann etter prinsesse Ragnhild av Norge. Grunnen til dette møtet var en noe syltynn felles referanse at Åsmund er nevø til en av Kong Harald nærmeste medarbeidere.

Hyggelig!

Ihla Grande

Det finnes mange strandparadiser rundt om i verden. Tre timers busstur syd for Rio de Janeiro ligger perlen Ihla Grande. En tropisk øy med jungel, topper opp mot 1000moh, lange kritthvite strender og asurblått varmt vann.

Vi ankom havnebyen Angra do Reis en gang utpå ettermiddagen og seilte med en liten skute over til det lille tettstedet Abrao. Det er ingen biler på øya og heller ingen minibanker, derfor måtte vi planlegge litt på forhånd.

Dagen etter bestemt vi oss for å ta turen til Lopes Mendes. En vanvittig fin strand cirka 2,5 timer gåtur gjennom jungelen fra Abrao. Et virkelig paradis. 

Dagen etter tok Kristoffer og Åsmund turen opp til en topp på 957moh, den såkalte Parrot Peak. Turen gikk gjennom tett jungel med luftfuktighet på flere hundre prosent. 30grader i lufta hjalp heller ikke på svettinga. Men da vi kom opp var det definitivt verdt slitet. En fantastisk utsikt!

Maracana

Brasil og fotball hører sammen. Og for mange ringer det også mange bjeller når man hører om Maracana. Stadion som skal holde neste sommers VM-finale, og nå hjemmebanen til blant annet Botafogo. Vi booket en tur via hostellet for å se kampen mellom Botafogo og Corinthians. Toppoppgjør i den brasilianske ligaen og rivaloppgjør siden Corinthians kommer fra nabobyen Sao Paulo. 

Jeg må si at norske fotballsupportere har litt å lære når det gjelder å lage liv på kampene. Alle sang under kampen. Absolutt alle. Vanvittig trøkk. Stjernen for Botafogo var den gamle ringreven Clarence Seedorf. Overalt hvor vi gikk så vi drakter trykt med Seedorf bak.

Fire minutter før full tid scoret Botafogo 1-0 målet, og da gikk supportergjengen fullstendig av skaftet. Veldig moro å oppleve.

Full fart fra første stund

Å fly til Rio de Janeiro er langt, veldig langt. Derfor var vi så lure at vi skulle ta flyvningen på natta slik at vi skulle sove oss gjennom mesteparten av flyturen. Vi kan vel si at rad 53 på Air France ikke er buisness class. Puta til Åsmund luktet spy, det var spyflekker på tv-skjermen hans og ørepluggene virket ikke. Aircondotion varierte brutalt, det var turbulens og lite plass til beina fordi noen hadde plassert en slags ovn mellom bena til Arne. I fare for å virke negativ, skal det sies at det var en ganske fin flytur likevel. Vi fikk servert god mat, det var et bredt utvalg av filmer vi kunne se, og vi sov vel egentlig litt mer eller mindre alle sammen.

Vel fremme i Rio de Janeiro 0530 kom vi oss omsider til Bossa del Rio Hostell. Det viste seg å være et meget koselig sted hvor vi ble innlosjert på rom sammen med en fremmed vi ikke aner hvem er enda.

Turen gikk videre til Kristus-statuen siden det var sol og blå himmel. Siden vi ikke gidder å skrive klisjeer skal jeg ikke si så mye om utsikten og stemningen der oppe osv. Men fint var det, det skal sies! Fantastisk. Vi var så heldige at vi etter mye om og men ble overtalt av en sjåfør som kjørte oss opp med taxien sin. Han stoppet på flere utkikkspunkter underveis så vi fikk se statuen fra ulike sider.

Trafikken er forresten veldig annerledes her. Bussen vår klarte kunststykket å bulke både i en stolpe og en passerende bil på veg ned fra toppen, men ingen fare.

Fremme i Rio de Janeiro

Kl. 0525 (lokal tid) landet vi i Rio de Janeiro. Etter noen timer i pass og bilkø har vi nå ankommet hostellet vi ska bo på de neste nettene.  Overskyet og ca. 20 grader. Perfekt akklimatiseringsvær.

Det nærmer seg avreise

Vi er nå inne i siste uka før vi setter kursen for sydligere strøk. Først av alt må jeg påpeke at overskriften på bloggen lyver litt. Enkelte av landene vi skal til tilhører strengt talt Mellom-Amerika. Dette tar jeg selvfølgelig selvkritikk på. Nok om det.

Mye som skal ordnes før avreise har vi funnet ut. De store tingene som flybilletter, vaksiner og forsikring er selvfølgelig i orden, men pakking av ryggsekken står igjen. Jeg har vel innsett at det ikke er plass til absolutt alt som jeg kunne tenke meg å ha med meg i tre måneder. Et tips vi har fått er å legge frem alt, for så å fjerne 2/3 av det du har lagt ut. Det tipset skal jeg ikke følge. Ifølge bildet under vil det ikke mye igjen hvis to tredjedeler fjernes. Ryktene sier at en viss kar fra Møre-traktene skal følge tipset. Ikke bekreftet foreløpig.

Andre ting som kan nevnes er at to av oss har investert i iPad for å gjøre lange buss- og flyturer kortere. Undertegnede er en av dem. Faktisk blir dette innlegget skrevet på denne dingsen. Målet er å få oppdatert bloggen underveis på denne, hvis det viser seg å være fibernett og 4G i hele Sør-Amerika!  

Må sitere Åsmund da han fikk spørsmål om iPad var nødvendig på turen; "Ej veit ikkje med dokke, men  ej he iallfall tenkt å lytte til trafikken, fuglane, folkelivet og kjenne hjerterytma slå sin rolige dunkle gong. Meir underholdning enn det trengs ikkje". Denne fikk han to likes for!

Avreise til Rio de Janeiro på mandag fra Gardermoen. Får de som føler kallet er det lov å møte opp med flagg og banner for å vinke oss trist farvel, eller feire at vi drar..

Vi gleder oss!