Kristoffer og Anders sykler Dødsveien

Endelig var det meg og Anders sin tur til å sykle Dødsveien. Ettersom vi har vært litt småharkete med høydesyke måtte vi utsette turen til i dag. Bildet over viser starten ca. 4500moh. Turfølget nedover bestod av meg, Anders, guiden vår og sjåføren. Guide er vel kanskje en litt for snill tittel. Det mer riktige vil være å kalle det en lokal luring som sykler strekningen hver dag, lurer penger fra turister og gir dem en halvshabby T-skjorte for innsatsen (med tittelen "I survived the death road". Det ble tidlig klart at han ville komme seg fortest mulig ned, og derfor hadde skaffet seg hundre meter luke allerede etter to hundre meter. Vi lot oss ikke påvirke, nøt turen og stoppet og tok bilder.

Nedover langs vegen stod det mange kors etter de mange ulykkene som har vært opp gjennom årene. Vi forstod ganske raskt hvorfor dette var en ulykkespreget veg der den snirklet seg frem i et landskap det ikke hadde vært mulig å komme frem til fots engang. Enkelte steder var vegen rundt tre meter bred. Som turfølges mest veginteresserte kan jeg trygt slå fast at ikke en meter av vegen er i nærheten av kravene til Håndbok017 i norske standarder

Opptil flere partier av strekningen har blitt vasket ut av ras gjennom årenes løp, noe bildet under viser. Vi kan vel egentlig slå fast at det ikke er lagt så altfor mye innsats i å rette opp skadene, heller bare grave seg gjennom.

Selve sykkelturen nedover var ikke skummel i det hele tatt. Dette på tross av at hver gang vi møtte et kjøretøy på veg oppover hadde vi vikeplikt og måtte holde yttern slik at bilen kunne passere på innsiden av oss. Turen startet i øde, forblåst høyfjellslandskap i 4500moh som øverste bilde viser, og ble avsluttet i regnskogsområde rundt 1700moh. Det ble derfor relativt varmt etterhvert siden ullbekledning, buff, jakke og hansker ikke passet helt når nærmet oss tropisk klima.

Vel nede spiste vi og fikk slappet av litt før den verste delen av turen skulle begynne. Vi måtte jo selvfølgelig komme oss opp på toppen igjen. Syklene ble satt på taket igjen, og vi startet kjøreturen oppover. Jeg er sjeleglad for at akkurat denne strekningen har venstrekjøring. Dette fordi det er lettere for sjåføren og se hvor nærme kanten/stupet han er. Hver gang vi møtte en bil passerte vi dermed på innsiden.

Alt i alt en stor opplevelse på tross av en noe utålmodig "guide", et halvskittent restaurantbesøk og følelsen av å sitte med hjertet i halsen i en time på veg oppover Dødsveien.