Vi har meldt oss på en gratistur via hostellet. Opplegget er noe uvisst, men vi har forstått at det skal dreie seg om en feiring på fjellplatået ovenfor La Paz. Det er nemlig feiring av at våren har kommet til landet, samt kjærlighetens dag, studentenes dag og turistenes dag. Det eneste vi har å forholde oss til er en pakkeliste som viser at vi skal ha med varmt tøy og at vi skal være klare 0545.
I bussen på veien blir vi forklart at det kommer til å bli en gåtur på 1,5 timer innover fjellet frem til en isbre. Vi blir også advart om boliviansk punktlighet og tidsestimering kanskje ikke henger helt sammen med vår norske effektivitet. Dette skal vi etterhvert kunne skrive under på med gullskrift. Plutselig stopper bussen og hvit, tjukk røyk siver forbi morgendugget på rutene. Selv med våre meget begrensede spanskkunnskaper skjønner vi at denne bussen ikke kommer til å klare en meter til. Vi må vente på ny. Det tar selvfølgelig ikke fem minutter, men vi blir iallfall belønnet med en fantastisk utsikt over La Paz.
Det ordner seg etterhvert med ny buss og vi blir kjørt opp på platået vi skal gå fra. Her er det ingenting som minner om feiring av noe som helst, men utsikten til landskapet rundt er upåklagelig. Vi går innover et fjellandskap hvor mektige Hyayna Potosi på 6088moh ruver i bakgrunnen. Assosiasjoner til Ringenes Herre sitter løst og vi filosoferer om at vi er på vei gjennom Caradhras-passet på vei til Helmsdjupet med en flokk orker i hælene.
Men så var det dette med boliviansk måte å beregne tid. Det ble etter hvert ganske klart at 1,5 timer var en meget stor underdrivelse. Etter halvannen time hadde vi ikke engang stoppet for å spise lunsj og en altfor lang vandring i godt over 4000 meters høyde er nok ikke det beste allerede tredje dagen i Andesfjellene. Våre nye norske venner som jobber som frivillige på misjonsalliansen holdt humøret oppe og snart var det lunsj. Da var vi gått to og en halv time uten at vi følte oss nærmere noe som kan kalles en isbre. Vår guide fortalte at det var en time igjen.
Vi fant fort ut at vi ikke burde snakke for høyt om uttrykket "norske fjellgeiter". Stadig flere passerte oss. Gamle damer, mødre med barn på ryggen, bolivianere i lange kapper. Etter hvert ble vi liggende nesten sist uten mulighet til å gå noe som helst fortere. Kroppen ville bare ikke. Etter å ha gått et lite stykke spurte vi guiden igjen. En time igjen fortsatt. Mulig tiden ble målt i boliviansk tempo. Etter fem lange timer å gå kom vi endelig frem til noe som lignet en vei. Har sto det også en ambulanse hvor det var mulig å få oksygen. Jeg og Åsmund satt på med ambulansen et lite stykke. Den turen er et kapittel for seg selv. Jeg ble plassert i bakrommet sammen med fem bolivianske damer og bilen flisa avgårde samtidig som vi ble kastet rundt uten annet å holde oss fast i enn vinduslistene. Fortomlet ble vi sluppet av og plassert på en buss sammen med de andre. Denne kjørte til basecamp ved foten av isbreen. Foten og foten er vel kanskje å ta i. Herfra var det fortsatt en halvtime å gå. Relativt uaktuelt for vår del, og vi ble sittende i bussen å vente.
Vi ventet og ventet. Og ventet. Etter halvannen time snudde bussjåføren bussen, kjørte to meter, slo av motoren og gikk ut igjen. Omsider kom gjengen ned fra isbreen, det inkluderte vel så og si alle unntatt oss nordmenn. Stemingen var likevel grei i bussen og vi satte kursen hjemover en altfor lang dag. Vel tilbake på hostellet ble vi anbefalt og ta litt oksygen.
Terningkast 3 (Pga utsikten og at jeg runda kabal på ipoden)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar