Inca Trail og Machu Picchu

Endelig var det tid for å gjøre det vi nordmenn kan best av alt; gå på tur og bestige høye fjell. Dette var riktignok en tur utenom det vanlige. Vi skulle gå Inkastien som snirkler seg i vei gjennom Andesfjellene og ender opp i den legendariske inkabyen Machu Picchu. Stien er 45km lang og passerer blant annet over det såkalte "dead womans pass" på 4200moh. Vi var spente!

Dag 1

Etter å ha blitt transportert på en mer og mer humpete vei innover i inkaenes hellige dal, ble vi sluppet av ved startpunktet på Inkastien ca 2700moh. Med litt overskyet og perfekt gåtemperatur var vi spente på hva dagen ville bringe.

Følget bestod av tre australiere, en tysker, ei fra Nederland, oss fire nordmenn og to peruianske guider. Jeg forstod ganske raskt at jeg hadde misforstått grundig hvordan opplegget for turen skulle være. Riktignok visste jeg at vi skulle ha med oss bærere som skulle ta med seg telt, soveposer, liggeunderlag og mat. Men at det skulle være et antall på 14 bærere og i tillegg to fullt utdannede kokker med til oss 9 likeglade turister, det hadde jeg ikke drømt om. Vel fremme ved første lunsjplass hadde bærerne løpt forbi oss, slått opp lunsjtelt og dekt langbord. I tillegg stod det klart 9 boller med varmt vann hvor vi kunne vaske hendene våre. 

Etter lunsj var det bare å reise seg, slenge sekken på ryggen og å traske videre sammen med guidene våre. Bærerne pakket sammen leiren, tok oss raskt igjen og løp avgårde for å klargjøre overnattingsplass til oss. Fremme ved campen var teltene ferdig slått opp, middag snart klar og det var til og med en egen kar som blåste opp liggerunderlagene våre. Dette ble egentlig litt for mye av det gode, og vi følte litt på det. Men sånn var opplegget lagt opp.

Dag 2 

Dette var klassifisert som den hardeste etappen på turen. Etter å ha overnattet på 3100moh, skulle vi gå ca 12km, blant annet over "dead womans pass" på ca. 4200moh. Etter å ha fulgt guiden de første hundre høydemeterne gjennom tett regnskog, la vi oss i front og styrte skuta. Dette medførte at vi måtte vente over en time på resten av gruppa ved første checkpoint. Her fikk vi også kallenavnet "the norwegians vikings" og "super-mountain-hikers" av vår kjære guide, som mer enn gjerne understrekte at i morgen skulle vi gå forbi en inkaruin som lignet Colosseum hvor vikingene kunne slåss mot inkaene. Dagen ble en veldig fin etappe med flott utsikt.

På kvelden hadde vi en hilserunde på bærerne. Veldig kul gjeng med masse godt humør, men litt sjenerte. Eldstemann var 65år, mens yngstemann var knapt over tjue.

Dag 3

"Please amigos, enjoy the views", må være stikkord for denne dagen. Vi våknet opp til en fantastisk morgen med utsikt mot snølagte topper på over 5500moh.

Denne dagen gikk vi 16km både opp bratte fjellsider og ned i dalfører med regnskog, forbi mange gamle inkaruiner og fra lunsjplassen hadde vi endelig utsikt mot det endelig målet for turen. Langt der borte kunne vi se enkelte av bygningene på sukkertoppen like ved Machu Picchu. Etter lunsj ventet den såkalte "gringos killer" (hvit manns død), som bestod av 2500 trappetrinn ned 1100 høydemeter ned til campen. Konkurranseinstinktet våknet opp, og de litt over to timene guiden estimerte ned, gjorde de norske vikingene om til 50min. Det kjente selvfølgelig knærne i etterkant. 

Vi hadde vært veldig heldige med været til nå. Det hadde kun regnet på nettene, eller når vi hadde lagt oss i teltene på leirplassen. Derfor krysset vi alt vi hadde for godt vær dagen etter på Machu Picchu.

Dag 4

Reveljen gikk 0300 midt i stummende mørke. Siden 500 personer går Inkastien daglig var det viktig å stå opp tidlig for å unngå køgåing de siste kilometerne mot Machu Picchu. Først måtte vi gå fem minutter til checkpoint, hvor vi pent måtte vente over halvannen time før portene åpnet for de fem siste kilometerne. Vi kom selvsagt først i køen, og da klokken var slagen var det høy masjfart mot solporten som skulle gi oss de første glimtene av inkabyen. Vel fremme ved solporten lå tåka tjukk som grøt, litt småyr i lufta, vi så absolutt ingenting og skuffelsen var til å ta å føle på. Skulle vi ikke få sett Machu Picchu i det hele tatt? På bildet under står Arne blidnog fornøyd ved solporten.

Men som har skjedd så mange ganger før på tur. Været forbedrer seg alltid når man trenger det som mest. Etter å ha trasket litt slukøret siste stykket ned mot Machu Picchu og halvveis hørt på guidingen om hva som visstnok befant seg bak i tåkehavet, lettet selvfølgelig skydekket etterhvert. Vi fikk dermed tatt postkortmotivene som vi hadde ventet på og stemningen ble en ganske annen. En stor opplevelse og se et av verdens syv nye underverker!