White water rafting

Pacuare river. For rafting-fantaster gir nok dette navnet vann i munnviken. Kåret til en av verdens topp fem rafting-elver av National Geographic Magazine og arrangør av the World Rafting Championship i 2011. Hvorfor ikke bare kline til når man skal prøve sporten for første gang? 30km og fire timer gjennom tykk tropisk regnskog, canyons og stryk på nivå fra 1 til 4. Vi betalte 100$ for herligheten og det var verdt hver eneste skarve seddel!

Vi befinner oss nå altså i Costa Rica. Etter å ha overnattet i hovedstaden San Jose, ble vi plukket opp grytidlig på hostellet og kursen gikk nordover mot regnskogen. Vel fremme ble vi servert en frokostbuffet vi hittil på turen ikke har sett maken til, og vi spiste oss helt i kjeller'n. Etter frokost ble vi fraktet videre mot elva og fikk på veien en grundig innføring i sikkerhetsrutinene. Det var en stor trygghet at guiden vår Daniel gav oss en så nøye gjennomgang på forhånd, for vi trippa litt rundt og var litt smånervøse.

Raftinga viste seg å ikke være noe å bekymre seg for i det hele tatt. Det var rett og slett en skikkelig adrenalinbølge og en fantastisk opplevelse. Følelsen av å leke seg nedover strykene med ugjennomtrengelig vegetasjon på begge sider, fossefall som skyter ut fra klipper, store grønnkledde åser dekket av tropisk regnskog, og ikke minst masse fantastiske lyder av diverse kryp kan nesten ikke beskrives med ord. Et stort adrenalinkick, men også en fantastisk naturopplevelse. I to trange kløfter fikk vi også lov til å kaste oss ut i elva og drive med strømmen nedover. Flytevesten gjorde jobben og vi kunne bare konsentrere oss om å nyte øyeblikket.

Plutselig vender Ivar seg mot guiden og bryter ut; "Is it possible for me to try a little bit". Alle forventer egentlig et blankt avslag, men fem minutter etter hadde vi plutselig en ny person som styrte skuta. Med Ivar "in charge" ble det plutselig mer spennende, men han gjorde jobben overraskende bra.

Denne dagen kommer vi nok til å huske lenge!

Enjoying life at Bocas!

Yr.no har aldri tatt mer feil. Hvor er de varslede enorme nedbørsmengdene? Etter å ha forhørt oss litt rundt blant lokale og sett litt på nettet, viser det seg at mens resten av Panama har regntid, er oktober blant de tørreste på Bocas del Toro. Vi takker og bukker, og bader i sol og sommer.

I går brukte vi dagen til å blant annet besøke en kakao/sjokoladeplantasje. Turen bestod av en tre timers tur i jungelen i nærheten av havnestedet Almirante. Vi så appelsintrær, avokadoer, stjernefrukt, dragefrukt, bananer, mandariner, ingefær, kokosnøtter og limetrær. Og er det en ting som skal sies om frukten, så er det at den er ganske mye ferskere her enn i fruktdisken på Meny hjemme i Norge.

Videre kom vi til til kakaoplantasjen hvor vi fikk smake sjokolade av tomlokale senioritas både direkte fra treet og i ulike faser som de tilbredte på bål. Ekstremt godt!

På bildet under ser man hvordan sjokoladen ser ut direkte fra frukten. Den gikk fint ann å smake på så lenge man ikke tygget den.

Videre ble sjokoladen lagt i en gryte for å ristes og stekes. Deretter knuste vi den til pulver med en stein.

Til slutt ble sjokoladepulveret blandet med melk og sukker, og vi fikk smake. Fantastisk godt! Det viste seg at de eksporterte 95% av sjokoladen til Sveits, men vi var skjønt enige om at sjokoladen smaker bedre i jungelen i Panama enn i butikkhylla i Sveits.

I dag har vi vært på snorkeltur til en av de ytterste øyene på Bocas del Toro mot Karibien. Etter å ha blitt hentet av båt ved hostellet, satte vi først kursen mot "dolfin-bay". Her spratt det opp delfiner på ikke veldig lang avstand i alle retninger. Stilig!

Bocas del Toro

Etter en regnfull første dag i Panama by, kom finværet mot kvelden. Og med sola kom også nummer fem i reisefølget, Ivar "El gringo" Aulie. Etter først å ha forberedt seg på å måtte sove på knallhardt betonggulv mellom sengene våre, endte han opp som vinneren etter å skaffet seg en relativt digg luftmadrass. Uansett, herlig å ha Ivar på plass! Neste stopp på reisen er fire dager på bocas del Toro. Et knippe paradisøyer på karibien-siden av nordlige Panama. Men først måtte vi knipse noen bilder av hovedstaden i finvær:

For å komme oss til Bocas valgte vi å ta nattbuss for ikke å kaste bort en hel dag på reising. Etter å ha betalt 43$ regnet vi med en ganske behagelig tur. Men der tok vi grundig feil. Etter utallige stopp underveis, en merkelig unødvendig passkontroll kl.0230, bytte av buss pga. overoppheting, minimalt med beinplass og enda mindre søvn, men med en flott soloppgang over den tropiske regnskogen, kom vi endelig frem til havnen ved Almirante. Her tok vi taxibåt over til øyene og fikk innlosjert oss på et meget respektabelt hostell. To minutter etter innsjekk lå alle og plasket i svømmebassenget.

Jeg, Ivar og Åsmund bestemte oss for å leie sykler og sjekke ut hva øya hadde å by på. Etter tretti minutters sykkeltur ble vi ikke skuffa. En stor paradisstrand brettet seg ut foran oss. Siden det er "off-season" her nå telte vi seks mennesker totalt på en strand som sikkert var flere kilometer. Med "baywatch-sangen" på hjernen beinet vi uti.

Welcome to Panama

Nå er det vått, svett og luftfuktighet på godt over 150%. Vi har vel oss selv å takke ved å ha kommet til Panama i regntiden, eller rettere sagt overgangsfasen til slutten av regntiden. Hostellet vårt med det rytmiske navnet Vila Vento Surf, er fullt av "chill-out-dudes" med tatoveringer og en meget avslappende holdning til tilværelsen. Litt av en overgang etter nesten tre uker på rundreise i Peru i over 3000 meters høyde. Yr.no melder om at de samtlige neste ti dager ikke skal inneholde annet enn regn, noe som selvfølgelig bare er visvass. Formiddagsbyger er et bedre navn, noe vi fikk bevist i dag.

Panama by er en stor by. Langt fra like stor som Lima, men med betraktelig flere skyskrapere. Promenaden nede ved stillehavskysten er imponerende og vi benyttet muligheten til å ta en liten spasertur.

Men hva er vel Panama uten panamakanalen. For fire ingeniørspirer var selvfølgelig dette et "must" å få med seg, og vi tok turen til Miraflores Lockes, slusesystemet som ligger nærmeste stillehavssiden av kanalen. Turen startet med en ellevill taxitur med en litt i overkant snakkesalig sjåfør. Etter å ha innledet med å spørre om vi kunne spansk, hvorav vi svarte nei, startet en uavbrutt, halvtimes enveissamtale på spansk. Arne som var så heldig å sitte i forsetet, måtte pent sitte å prøve å smette inn det ene spanske ordet han kunne, nemlig "Si". Sjåføren insisterte også på å gi oss en guidet tur rundt i byen, og på bildet under peker han og forklarer.

Etter å ha kommet velberget frem, startet kanalbesøket med en introfilm i 3D på ti minutter. Der fikk vi en kort innføring i hovedpunktene rundt kanalbyggingen. Etter dette var vi så heldige at et stort lasteskip skulle gjennom slusene akkurat idet vi var der. Det var rett og slett en skikkelig stor opplevelse å se. 

Ved slusene lå det også en ganske eksklusiv restaurant. Jeg og Arne klarte å kapre er bord med god utsikt, og slappet av der med en kopp kaffe mens vi så på skipet passere.

Sandboarding, dunebuggies og Nazca-linjene

Vi er nå vel fremme i Lima etter tre flotte uker på tur med G-adventures rundt i Peru. Mesteparten av reisefølget skulle nå hjem til resten av verden, mens vi fortsetter turen videre. Den delen av Lima vi bor i viser seg å være en sterk kontrast til resten av Peru, og vi føler nesten vi er i en vestlig metropol igjen. De siste to dagene har egentlig inneholdt mange aktiviteter, og vi skal bruke tida i hovedstaden til å slappe litt av før turen går videre mot Panama.

Nazcalinjene er det skrevet, forsket og tenkt mye rundt. Store linjer som viser figurer, laget for over tusen år siden på en stor ørkenslette utenfor byen Nazca. Siden figurene er såpass voldsomme i utstrekning er det best å se de fra lufta, men når de skulle ha 100$ for en drøy halvtimes flytur var det ganske uaktuelt. Det endte med at vi betalte ca 5kr for å se noen av linjene fra et noe shabby utkikkstårn midt ute i "the middle of nowhere".

Ferden gikk så videre mot en ørkenoase like utenfor byen Ica. Her fikk vi et skikkelig høydepunkt. Vi fikk nemlig testet sandboarding og dunebuggies. Hvis det ikke umiddelbart ringer noen bjeller for det siste ordet der, så er det noe så enkelt som spesialbygde biler med sjåfør som kjører rundt og herjer opp og ned sanddynene. Det var rett og slett utrolig moro og et aldri så lite adrenalinkick. Tre steder i ørkenen stoppet vi for å prøve sandboarding. Et sted stående, og to steder liggende med hodet først. Må oppleves! Bildet under viser Anders som uten og nøle kastet seg ut som førstemann.

For å aktivisere dunebuggy-sjåføren som kjører rundt og leker seg hver eneste dag uten for mye fysisk aktivitet, passet jeg på å miste capsen min halvveis ned den siste og lengste sanddyna. Det endte med at han pent måtte ta den lange turen opp for å hente den. Fikk egentlig litt vondt av å se han komme dyvåt av svette ned igjen, men han tok det med et smil.

Dagen etter var vi kommet frem til byen Paracas, og vi sto tidlig opp for å ta båt ut til noen øyer som visstnok skulle være Perus svar på Galapagosøyene. Med overskyet og litt halvdisig vær hadde, vertfall jeg, ikke større forhåpninger enn å se et par fugler i kikkert. Der kom jeg til å ta grundig feil. Øyene viste seg å være min livs fugle-og dyreopplevelse til nå, og det kommer nok aldri til å bli det samme å se de fire stakkarslige sjøløvene i dyreparken i Kristiansand. Det krydde av sjøløver, pelikaner, pingviner og fugler av alle mulige slag. Vi forstod raskt at dette egentlig bare måtte oppleves, for det var umulig å ta bilder som viste hvor mange millioner fugler det egentlig var. Turen varte cirka to timer og anbefales veldig!