Inntrykk

Trafikken i Peru og Bolivia er totalt forskjellig fra kulturen vi har i Norge. Alt man har lært på norges ledende universitet om sikkerhetavstand, krav om riktig astfaltering, gangfeltkriterier, trafikksignaler, forbikjøringsregler, utforming av sideterreng, fartsgrenser og generell fornuftig kjørekultur føles fullstendig bortkastet etter og ha opplevd disse landene. Det er ikke det at vi nordmenn fører for strenge krav til oss selv. Antall drepte i trafikken hvert år synker gradvis. Men det er nok mer det at den integrerte trafikkulturen i disse sør-amerikanske landene lever sitt eget liv. Selvsagt er det nok tilfelle at det finnes et fornuftig oppsett på hvordan trafikkbildet skal håndteres her også. Det er bare det at ingen orker, greier, gidder eller forsøker å følge det. Likevel er det lett å koke sammen noen mer eller mindre generelle regler jeg har merket meg etter noen uker på andre siden av kloden:

- Det største kjøretøyet har alltid forkjørsrett

Dette er kanskje ikke noen stor overraskelse siden dette er en indirekte norm i store deler av verden. Etter å kjørt scooter i Vietnam kan jeg vertfall skrive under på dette. Et eksempel fra reisen her i Peru må være på vei til Colca Canyon. I bakkene på vei ut fra sentrum bestemmer bussjåføren vår seg for å kjøre forbi en stor tankbil og hiver seg ut i motsatt kjørefelt. Imot kommer en bitteliten Fiat som pent må finne seg i å svinge opp på fortauet.

- Dobbel sperrelinje gjelder ikke

Oppmerkingen som ved overtredelse fører til flere tusen kroner i bot i Norge, blir her håndtert som hvilken som helst annen oppmerking.

- Stoppskilt har fått en ny betydning

Dette skiltet betyr vel egentlig i praksis "stopp for all del ikke, kjør rett ut i vegbanen hvis du kjører et større kjøretøy enn personbil".

- Forbikjøring er alltid tillatt

Så lenge det er litt fortau og sideterreng å ta av er det alltid plass til tre i bredden.

- Nødblink betyr at du kan stoppe absolutt hvor som helst

Dette er vel kanskje ikke noe nytt for oss nordmenn, men det ligger mer i regelen. Her er det tydeligvis lov å bare stoppe kjøretøyet når du vil, gjerne midt i vegbanen, så lenge du har på nødblink. Veldig praktisk hvis du skal stoppe for å gå på do, handle i en butikk ved siden av veien, slippe folk av eller hvis du bare skal strekke litt på beina. Det gjør ikke noe om det bygger seg opp kø bakover.

- Gangfelt er bare til pynt

Skal du krysse vegen må du enten bare hoppe i det med fare for å måtte stoppe midt i gata med biler hver side, eller finne deg i vente til det ikke er noen biler (noe det aldri er).

- Det er ingen grenser for hvor mange personer det er plass til i et kjøretøy.

En generell regel her er vel at når bilen er full, er det alltid plass til to til. Hvis ikke er det selvfølgelig ledig i bagasjerommet.

- Tuta brukes like ofte som rattet.

Hvor vi i Norge omtrent er fullstendig reservert mot å bruke hornet, er tuta stedvis noe av den viktigste innretningen i kjøretøyet.

- Rødt lys gjelder ikke alltid

Så lenge det er klart trenger ikke trafikklyset å bety så altfor mye.

I tillegg må man alltid regne med at busser som skal klatre over tusen høydemeter havarerer eller blir overopphetet. Vi har allerede opplevd det tre ganger. Taxier kan kjøre så fort de vil og sjåføren bruker aldri bilbelte, fartsdumper er gjerne plassert på firefeltsveier og du må regne med at folk vil selge deg juice eller sjonglere dersom du står i bilkø.

Når alt dette er sagt og skrevet trenger det ikke bety at det er mindre trygt her. Jeg har følt meg komfortabel på alle bussturene vi har hatt rundt i Peru, og det har det vært mange av. Kjørekulturen er innebygd i samfunnet, og folk er vant til det trafikkbildet som er. Det er først dersom vi skal ut å kjøre selv med norsk tankegang i bakhodet at det kan oppstå problemer. Det har vi selvfølgelig ingen planer om..