El condor pasa

Det hele begynte med nattbuss til Arequipa, den nest største byen i Peru. Vi ble innlosjert på en meget komfortabel buss. 0600, en time fra Arequipa skjedde selvfølgelig det uunngåelige, bussen bråstoppet og ble stående. Alle våknet umiddelbart, og etter å ha spurt høflig om hva som var grunnen til stoppet, fikk vi beskjed om at det ikke var noe gærent med bussen, men at motoren var død... Ut vinduet kunne vi spotte kors i veikanten, iskalde vinder og mildt sagt lite innbydende terreng å strande i. På en eller annen måte klarte bussjåføren og sveive i gang motoren manuelt, og kursen ble satt videre mot Arequipa. I ettertid fikk vi vite at havaristedet lå farlig nærme episenteret til et jordskjelv på 7,5 som hadde vært forrige uke...

Etter en avslappende dag i Arequipa hvor det ikke skjedde så altfor mye mere enn at Åsmund lekte japansk turist på en av de mange citybussene, dro vi videre mot Colca Canyon. En kløft dobbel så dyp som Grand Canyon omringet av flere vulkaner. På bildet under poserer Åsmund foran en av vulkanene i nærheten av Arequipa.

På vei til Chivay, den lille byen vi skulle overnatte i ved Colca Canyon, måtte vi passere et pass på 4910moh. Siden Arequipa ligger på 2300moh, ble det selvfølgelig en utfordring for vår ikke altfor spreke buss. Vi ble enige om å gi den 70% sjanse for å komme seg over passet. Ved rundt 4000 meter kom de første krampetrekningene og motoren var overopphetet. Etter veldig mange liter vann dampet vi avgårde igjen.

Vi stoppet midt i en nasjonalpark og dermed var det faktisk mange lamaer og alpakkaer som vi kunne se på og ta bilde av.

Dagen etter ringte gongongen 0500 fordi vi skulle opp for å se på kondorer ved et spesielt utkikkspunkt et stykke inn i dalen. Disse fuglene hadde et vingespenn på over 3,0m og skulle visstnok være ute for å ta morgenturen sin rundt kl åtte hver dag. Etter å ha kranglet oss gjennom en relativt humpete veg, nådde vi utkikkspunktet. De første fem minuttene så vi fire kondorer. De siste 55 minuttene; ingen. Vi slo fast at vi vertfall hadde sett noe, i tillegg til en bra utsikt ned en kløft på 1200 meter. På veien tilbake stoppet vi ved "the sinking village", som synker en centimeter i året siden den er bygget på vulkansk jord. Det viste seg egentlig å være en gigantisk turistfelle med masse salgsboder som skygget for utsikten til den synkende byen..

På ettermiddagen fikk vi tre store oppturer. Peruiansk dans mens vi spiste, bad i varme kilder og funnet  av en røslig treliters-flaske med Inka-cola. Det siste gjelder nok meg og Åsmund som har forelsket oss i drikken. Annet å nevne er at vi begynner å bli litt mette på inkaruiner og er klar for å komme oss ned til frodigere landskap. For å sitere en ikke-navngitt kilde i reisefølget; "Hadde det gått en Inka forbi her nå, hadde jeg slått han rett ned".

Vi traff også på noen lokale helter på toppen av en gammel pre-inkaruin.